Atter en gang er høsten her. Ambisjonene viker plassen for en kreativ suppe som velter innover hjernemassen. Ideer forblir ideer mens jeg vandrer rundt i en sky som jeg kaller livet. Løvet danser rundt føttene mine og ideen smil danner seg i mitt hode, men som sagt: ideer forblir. Jeg trasker videre og funderer på alt jeg skal gjøre og alt jeg ikke skal gjøre i livet. De siste snev av ambisjoner svinner rolig ut i skyen. Jeg er alene tilbake.

En benk inviterer meg til en liten pause. Jeg setter meg ned og tenner min pipe som jeg nettopp har pakket med en velduftende tobakk. Røyken blander seg med skyen, og det hele synes litt mer behagelig når jeg nu lar absurdiums lunge ta seg av min fornuft mens min egen lunge sakte kveles. Et lite barn med en and på sin egen størrelse dukker opp. De taler til meg uten at jeg helt kan forstå hva det er snakk om, men det synes absolutt riktig og mennesker er stort sett charmerende på avstand...